Det er ikke noen automatikk i at man ikke kan være åndelig om man er ateist og vice versa. Jeg var ateist. Nå er jeg Buddhist, sekulær sådan, Buddhistisk agnostiker om du vil, noe som har gitt meg svært verdifulle åndelige opplevelser for meg som person som ikke går på tvers av vitenskapen, men som heller ikke kan oppnås ved å gå rundt å tenke vitenskapelig hele tiden. Det var et enormt og nølende steg å ta når jeg sakte følte meg fram mot Buddhismen men den livsdimensjonen jeg har fått nå ville jeg på ingen måte vært foruten. Det har fyllt et tomrom i tilværelsen vitenskapen bare ikke kan fylle.

Så kan man diskutere hva buddhismen er. For meg er det en filosofi og metode for å oppnå et bedre, mer fullendt liv med et åndelig fundament, for en bonde i thailand er det en religion. Jeg synes det er betegnende for Buddhismen som religion at det kan finnes en voksende internasjonal bevegelse som heter secular buddhist association.

Og hva med deismen som var en av påvirkningskreftene bak opplysningstiden? Hva med Unitarkirken?

Jeg mener fullt ut at det bør og må være plass for det åndelige i menneskets eksistens, samt at det er en verdifull dimensjon av det å være menneske. Jeg er derimot like skeptisk som de fleste til at denne åndeligheten bør være basert på anakronistiske religioner fra midtøsten med deres utdaterte verdensbilde.

Sekulariseringen av vesten har vært enormt givende og viktig for sivilisasjonens utvikling, men i prosessen med å kvitte oss med alt det verdiløse tankegodset og organisert religions klamme makt over samfunnet har vi også kastet ut det lille som var verdt å ta vare på. Det enkelte individs åndelighet.

Nå surrer storparten av oss i stedet rundt i en forrykende dyrking av vårt eget ego. Rike på materielle goder men fattige på "sjel".

Så jeg vil påstå at åndelighet/religion/spiritualitet/wathever er en ikke bare god, men nødvendig del av det å være ett helt menneske men som ikke trenger å gå i klinsj med vitenskapen av den grunn, men som faktisk kan spille fint på lag med vitenskapen.