Ja, det spørs vel kanskje litt (dog egentlig ikke), for i hvilken grad er egentlig "vi", altså alle individene, samfunnet? Er alle individer i dagens Norge og i lignende land en likeverdig del av samfunnet, med like store muligheter for personlig frihet og utfoldelse, gir selve samfunnsstrukturen og lovgivningen rom for dette, for alle? Jeg er ikke så sikker, og jeg er heller ikke så sikker på at slike fratagelser av personlig frihet veier tyngre enn tåkete og nesten holistiske forestillinger om "det beste for samfunnet som en helhet". Menneskelighet er drifter og følelser, ikke kald fornuft, noe som ikke betyr at det ikke er og bør være styrt av intelligens.

Retorikk som "min frihet slutter der din frihet begynner" henger sammen med forestillingen om den "sunne og kloke" egoisme; den borgerlige ideologi har alltid gitt meg en viss vond smak i munnen. Ikke bare fordi det fører til merkantile og harde samfunn, men fordi vi begynner å dømme hverandre etter paroler istedenfor menneskelige egenskaper.