Ja, dette var sannelig et interessant spørsmål som krever et litt mer reflektert svar en enkelte av dogmatikerne her inne er kapable til. Angst og Depresjon er jo de mest vanlige psykiske lidelsene og over halvparten av oss vil bli psykisk syke en eller annen gang i løpet av livet. Her varierer selvfølgelig omfanget av lidelsen veldig, men behandling kan være fornuftig selv med mildere former av depresjon og andre lidelser.
Når det kommer til de preventive tiltakene burde en vel først og fremst sette inn støtet hos mennesker som er i en risikofase av livet, altså faser av livet der de har en økt sårbarhet eller risikofaktor for å utvikle psykiske vansker.
Dette kan være personer som har opplevd samlivsbrudd, personer uten arbeid, enslige, fysisk syke mennesker, etc.
Den beste forebyggingen? Hmm. Ja si det! Ettersom de tiltak som allerede er gjort ikke har vist seg å være tilstrekkelig er dette fremdeles et felt det må bli forsket mye mer på! Det forskningen imidlertid har vist er at beskyttelsesfaktorer som sosial støtte via familie og venner er av enorm betydning! Kjærlighet, omtanke, tilhørighet og trygghet er viktige faktorer som spiller inn på trivselen vår, men en annen ting er den praktiske hjelpen vi kan få, som feks; økonomisk hjelp, barnepass, hjelp til å montere møbler ETC!
Opplevelsen av mestring kan også være en sterk beskyttelsesfaktor, ved mestring mener man ikke konkret suksess, men tanker og adferd som har som formål å imøtekomme og håndtere de utfordringene vi utsettes for. De fleste av oss har sikkert opplevd en eller annen utfordring praktisk eller teoretisk som har vært vanskelig, om en gang på gang ikke mestrer disse utfordringene kan det virke negativt inn på selvtilliten din og dermed din psykiske helse. Da er det viktig å være handlingsorientert. Dvs; Be om hjelp, skaffe seg informasjon etc.
Det er også viktig å forsøke å kontrollere følelsen av stress og sårbarhet i en slik situasjon. Dette kan man gjøre via kognitive eller atferdsmessige strategier. For eksempel å snakke med noen om det og få trøst og omsorg, men det kan også innebære at vi endrer måten vi oppfatter situasjonen vi er i på. Mindfullness kursene en hører mye om nå til dags handler mye om nettopp dette, en skal rett og slett endre måten å tenke på.
Konkrete tiltak på samfunnsnivå er en vanskelig utfordring, ettersom det er så mange en skal nå fram til. Men en har jo fra tid til annen sett at staten har kommet med universelle tiltak som er ment til å forebygge både psykiske og fysiske lidelser blant hele befolkningen. Dette kan være holdningskampanjer ( som har omstridt effekt) eller konkrete lover og regler som f.eks røykeloven og høye avgifter på alkohol. Sistnevnte har nok hatt en viss effekt ettersom alkoholisme ofte opptrer sammen med en eller annen form for psykisk lidelse. Men dette er jo også omdiskutert ettersom personer med psykiske lidelser kan ha valgt å selvmedisinere seg selv, og dermed blitt avhengige av alkohol etter at den psykiske lidelsen oppsto. Dette ser en på statistikk på andre rus-felter også, en har ikke fullstendig oversikt over om en rus avhengig ble psykisk syk, eller var psykisk syk før han eller hun startet med rusmidler.
Ettersom det er vanskelig å hjelpe ALLE, er man ofte selektiv når en velger ut grupper eller individer som har risiko for å utvikle psykiske problemer. Mange kommuner tilbyr samtalegrupper for barn i skilte familier, fordi forskning har vist at dette er barn/ungdom som er spesielt utsatt. Men du kan jo selv tenke deg hvor populært det ville vært for deg om moren eller faren din sendte deg til psykolog i en alder av 14 år, hvis du føler at det ikke feiler deg noe. Så selv ikke slike tiltak når alle. Men ja, hva skal man gjøre!? Det viktigste er i alle fall at alle får tilbudet!
Dessverre er det vel de indikative tiltakene som psykologer flest jobber med når det kommer til forebygging. Dette vil si at en prøver å hindre utvikling av tilleggsproblematikk. Her gjelder det å forsøke å holde pasientens funksjonsnivå oppe eller å bedre han eller hennes livskvalitet. Nav sitt "Raskere tilbake" prosjekt er et typisk eksempel på dette, hvor man prøver å tilrettelegge for at personen ikke skal bli satt fullstendig ut av samfunnet over lengre tid.
Det er noe i det gamle ordtaket "Lediggang er roten til alt ondt" Samfunn med høy sysselsetting er som regel preget av mindre grad av psykiske lidelser. Om en tar en rask titt på selvmords-statistikken til Hellas, før og etter finanskrisen ser man en markant økning av antall tilfeller.
Håper dette var et greit innspill i en ellers spennende debatt! Kos og klem.