Til alle dere som mener å føle at det er en gud, det er en grunn til det, men det har ingenting med noe overnaturlig å gjøre, det har kun med hvordan vi som mennesker observerer verden rundt oss å gjøre.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare, jeg tviler på at jeg greier det, men gjør et forsøk.

Når vi mennesker kikker ut mot stjernene, er det en grense for hvor langt det er mulig for oss å observere. Og i og med at universet er så stort som det er, fører det til at vi befinner oss i sentrum av det observerbare universet.

På samme måten er det også når enkeltindivider observerer verden rundt seg, det er grenser for hvor "langt" man er i stand til å se. Derfor vil det oppleves som at man befinner seg i sentrum og at hele verden snurrer rundt en selv. Noe som er helt naturlig, siden man observer verden fra seg selv og utover. Så jeg ser på det slik at jeg befinner meg i sentrum av mitt liv, eller min observasjon av verden rundt meg om du vil. Og dette kan enkelte ganger føre til at man føler at noe skjer, kun fordi man har ønsket det. Noe jeg tror skyldes at nettverket rundt de fleste av oss, er mye større enn hva vi selv tror. Slik at når man forteller noen for eksempel om noe man ønsker seg, kan dette spre seg som ringer i vann etter en sten. Alle i den enkeltes nettverk vil selvfølgelig ikke få med seg ønsket, men plutselig dukker det opp noen med akkurat det du har ønsket deg, det du trengte eller hva det skulle være, og det føles ut som du tar del i noe som er større enn deg selv. Noe som på mange måter er sant, da den kollektive bevisstheten til den enkeltes nettverk, naturlig nok vil være større enn en selv, men det har ingenting med gud å gjøre, kun den menneskelige natur.