Da jeg leste trådens første innlegg, så stønnet jeg høylytt og jeg tenke "å herregud - enda en! Kan ikke de hårsåre pinglene bare ta tak i sin egen situasjon og gjøre noe med det i stedenfor å syte om at de er en forfulgt gruppe og at alle vi andre er onde rasister som er ute etter dem?!". Så slo det meg - betyr ikke det at jeg er fordomsfull og hater dem, akkurat slik TS påstod? Så jeg grublet litt. Jeg tror ikke det jeg har kommet frem til er særlig kontroversielt, og jeg aner at mange kan identifisere seg litt med det. Dette blir dog min egen antakelse; jeg kan ikke snakke på vegne av andre. Anyway, her goes:

Jeg hater ikke muslimer. Hvis jeg hater noen, så har vil det glede meg om vedkommende har det vondt og jeg vil gjøre det meste for å unngå kontakt med ham. Jeg har imidlertid aldri tenkt slikt om muslimer som gruppe eller om de jeg kjenner personlig. Jeg føler definitivt ikke skadefryd når en muslim går på en smell, jeg øsnker ingen noe vondt fordi de er muslimer, og jeg blir glad når jeg hører om folk som gjør det bra, uavhengig av hvorvidt de er muslimer eller ei. Det er ikke mange muslimer i min omgangskrets, men de er der og jeg kommer overens med dem. Så, jeg hater ikke muslimer.
Derimot oppfatter jeg dem som veldig hårsåre. Dette gjelder de fleste av de jeg har møtt, og det gjelder de fleste av de som uttaler seg i media. Dette er sikkert fordomsfullt av meg, og jeg skulle gjerne få dette inntrykket tilbakevist, men min oppfatning er at de fleste muslimer ikke tåler noen form for kritikk av deres religion, kultur eller livssyn. Dette er ikke unikt; de mer fanatiske kristne jeg har møtt vil også oftest oversette et budskap som "jeg er ateist og mener at absolutt all religion, din inkludert, er tullball" til "jeg hater deg personlig fordi du tilhører [religion]. Kun deg og dine trosfeller, og jeg ønsker dere vondt". Hvordan de kan komme frem til en slik konklusjon er over min forstand, men jeg observerer at de til stadighet gjør det. Generell kritikk av all religion har en lei tendens til å bli tolket som et personangrep på dem. Kritikk av problemer ved deres egen religion blir også oppfattet som kritikk av alle som tilhører religionen som gruppe. For meg er dette rablende irrasjonelt.

Så: jeg mistenker at de fleste nordmenn egentlig ikke hater muslimer. Derimot mistenker jeg at mange muslimer har veldig lett for å oppfatte kritikk (både saklig og tullete) som hat. Videre tror at mange nordmenn rett og slett er dritt lei av det de oppfatter som regelrett syting fra mange muslimer, type; "du oppfatter det der som rasisme?! STFU bitch og skaff deg litt tykkere hud!".

Just my 2cents