Zombieshit: Jeg tror du missforstår poenget mitt. Der hvor flere familier bor sammen, vil de også kunne fungere i samfunnet uten å samhandle med samfunnet rundt. Derfor er gethofisering en farlig utvikling.

Der jeg kommer i fra, vokste jeg opp med en familie av utenlandsk opprinnelse i nabolaget. Det fungerte fint, og få av oss tenkte egentlig noengang på at de ikke var vestlige. De fungerte som alle andre i kommunen.

Men etter et par år, kjøpte kommunen opp et boligkompleks, hvor kommunens innvandrerfamilier ble flyttet til. Det førte til at innkluderingen ble vanskeligere, og kontakten mellom dem og andre i lokalsamfunnet tilnærmet forsvant. Det ga ikke heldige konsekvenser.

Det er selvsagt uheldig at man får uhyggelige og lite samarbeidsvillige naboer. De har også et ansvar om å følge opp de forpliktelsene de har, og bør kunne kastes ut på lik linje med alle andre. Det er krav for de som bor i kommunale boliger også, og disse reglene er de samme uavhengig av bakgrunn.

Så til Kailua. Jeg velger å overse enkelte av utsagnene dine. Det er en debatt jeg ikke ønsker å føre. Det jeg kan si, er at vi har hatt en svært uheldig utvikling i Norge i forhold til politikerforakt etc. Årsakene er mange.

Politikere har i alt for lang tid vært arrogante overfor sine velgere. Manglende vilje og evne til å redegjøre for de vedtak som fattes, i tillegg til en alt for liten vilje til å opplyse om politisk arbeid har ført til at mange føler seg maktesløse. I tillegg har fremskrittspartiet vært dyktige på å fremstille politiske motstandere som skurker. I sin tur har også media fokusert veldig på å fremstille konflikter, samtidig som alle politikere har vært alt for flinke til å opptre nedverdigene overfor andre. Det er langt i mellom politikere som kan være såppas redelige at de skryter av motstandere. Det er regelrett trist.

Å være politiker, er en av de mest utakknemlige jobbene som finnes, kanskje sett bort i fra parkeringsvakter. Uansett hva du gjør, vil en stor del av befolkningen være forbannet og irritert på deg. Takknemlighet kan man se langt etter, uavhengig av om partiet man er medlem hos heter Høyre, Arbeiderpartiet, SV eller Fremskrittspartiet og andre. Som politiker kan du være sikker på at noen hater deg. Samtidig blir du langt fra rik av å være politiker, og det er en svært krevende jobb.

De fleste politikere i Norge er politikere av en eneste grunn. De vil bidra til å gjøre samfunnet vårt til et bedre sted å være. Det gjelder Siv Jensen, det gjelder Erna Solberg, det gjelder Jens Stoltenberg, det gjelder Knut Arild Hareide, det gjelder de fleste. Så er det jo en gang slik at de er uenige om hva som er til det beste for samfunnet, og det er forsåvidt en ærlig sak. Problemet er at de er alt for dårlige til å respektere hverandre, og å annerkjenne hverandres bidrag.

Mye av årsaken er selvsagt at politikere må forholde seg til mediene, og mediene fokuserer på konkuranse og konflikt. Den saklige debatt har for lengst forsvunnet fra de mest populære mediekanalene, til fordel for et evinnelig sirkus uten fokus på saklighet og nøktern kunnskap. Det fører til at flere og flere får et sort/hvitt bilde på politikk. Idiotene på den ene siden, og heltene på den andre siden. Saken er at vi skylder våre politikere langt mer respekt og takknemlighet. Jeg hører hjemme på venstresida, det burde være tydelig nå. Men jeg er ufattelig glad for at vi har partier også på høyresiden av politikken. Det er en forutsetning for at demokratiet skal bestå. Det representative demokratiet er det eneste systemet med et snev av validitet, og er derfor verdt å bevare.

Den evinnelige trangen til å stemple politiske motstandere som landsforedere og idioter er derfor med på å undergrave selve grunnlaget for demokratiet, nemlig respekten for at alle har ulike meninger. Jeg tror for eksempel at høyre-siden kommer til å vinne neste valg. Det er ikke noe jeg er glad for, men jeg respekterer uansett et slikt utvalg, fordi det er folket som har bestemt det. Så får man eventuelt ta debatten når den kommer, og den alternative politikken blir satt ut i livet.

Men du tar feil, AP-politikere sensurerer ikke avisene. Avisene trykker det de tror selger, og som de tror vil skape størst oppmerksomhet. Mediedekningen har blitt konfliktorientert, og det er den også i resten av verden. Trist, men sant. Objektiv journalistikk er nå begrenset til ytterst få medier. I den sammenheng vil jeg forsåvidt kunne anbefale Morgenbladet. Morgenbladet har faste spaltister både fra høyre- og venstresiden i Norsk politikk, med blant annet Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre som fast spaltist. En fremragende politiker, etter min oppfattning, selv om jeg ikke deler hans syn.

Politikk handler om å vite hva man snakker om, og om å være saklig og faglig. Desverre blir kompleksisteten i politiske spørsmål veldig forenklet i nyhetsbilde, med få nyanserte og gode artikler å forholde seg til. Da er det ikke rart at folk opplever forakt overfor politikere, uavhengig av hvilke man støtter, og hvilke man hater.

Mitt hovedbudskap er derfor å gjennomrette respekten for våre meningsmotstandere, og å oppfordre til å kutte ut usaklige påstander, flåsete retorikk, idiotiske personkarakteristikker og tåpelige fiendebilder.

to eksempler på tampen. Plumbo-saken fra i fjor. En helt latterlig forfølgelse av en uheldig uttalelse på et arrangement. Det må være lov å gjøre feil, uten at man skal bli fremstilt som den store satan i hele landets aviser.

Og det andre, forfølgelsen av Jonas Gahr Støre. Mediene har en lei tendens til å dømme folk før det ligger klart hva som egentlig har skjedd. To saker som representerer to sider.

Media forfølger alle skandaler, samme hvor tynt grunnlag de beror på, og uavhengig av politisk tilhørighet. Det slår begge veier.