Fra noe jeg leste i sosialpsykologien igår:

Si at du er på middagsbesøk. I tilfelle A, liker du personen du er hos veldig godt. I tilfelle B, liker du ikke personen i det hele tatt. Verten sier du bare må smake på et par gresshopper han har grillet (vi antar at du hater å spise insekter). I hvilke tilfeller vil du like gresshoppene best?

Ifølge kognitiv dissonans vil du like gresshoppene bedre når du er hos en du ikke liker. Det skapes kognitiv dissonans, du er i en slags konflikt med deg selv: hvorfor skal du smake på noe du absolutt ikke liker når du i tillegg ikke liker personen som spør deg? For å rettferdiggjøre dine egne handlinger, må du finne på egne argumenter for at du gjør dette - som at gresshoppene faktisk ikke var så ille. Det finnes ingen ekstern rettferdiggjøring, dermed må du finne dette internt.

Samme prinsipp: spør du en bekjent (du ikke kjenner så godt) om en tjeneste, vil denne personen like deg bedre. Hvorfor skal en ukjent gjøre deg en tjeneste, han trenger jo ikke? Jo, fordi du faktisk er en ganske likandes person. Gitt at den ukjente takker ja til å gjøre deg en tjeneste, antar jeg. Dette kalles forøvrig også Benjamin Franklin-effekten, etter at han spurte en med et helt annet politisk synspunkt om å låne en svært sjelden bok av ham. Denne metoden brukte han for å komme oppover i det politiske systemet, ifølge hans memoarer. De to forble forøvrig venner livet ut.

Relevant: det skapes også kognitiv ved hykleri. Dette kan brukes til å gjøre verden et bedre sted. Får man folk til å oppfordre andre til å praktisere safe sex - men ikke praktiserer dette selv - vil det oppstå dissonans. For å redusere dissonansen, må man endre livsførsel, her altså starte å bruke kondom - eller leve med dissonans (noe som føles ubehagelig). Når undervisningen er av mer omfattende omfang, blir effekten sterkere. Studier viser god effekt når deltakerne fikk beskjed om at de skulle spille inn en video som skulle vises til alle studenter på et universitet.

Samme effekt skjer også når man møter gode argumenter for en sak man slettes ikke støtter. Hjernens rasjonelle del skrus av når man hører disse argumentene, og de belønnende sentrene lyser opp når man reduserer dissonansen igjen ved å forkaste argumentene. Eksempler kan være de som nekter for at klimaendringene er menneskeskapte, eller kanskje de som forkaster argumentene til legaliseringsdebatten (nå tar jeg for gitt at narkotika absolutt bør legaliseres hehe)? Det er i all hovedsak de med lav selvtillit som sliter akkurat disse tilfellene.

Kognitiv dissonans skjer ubevisst uten at vi tenker på det, men det kan være artig å prøve å gjøre seg selv litt oppmerksom på det. For dette skjer altså hos oss alle hele tiden.

Forresten, til dette med politiske meninger, her er en god metafor: Man snur på det kognitive kaleidoskopet helt til brikkene faller i den retningen man helst vil se, og da vil hjernen belønne oss - ikke ulikt slik det er for en narkoman å få sin dose (for å understreke hvor kraftig dette er).

Jo mer permanent og jo vanskeligere det er å endre mening, desto større er behove for å redusere dissonansen.