Som barn utvikler vi allerede en ganske god og intuitiv forståelse av årsak-virkning forhold, og i det daglige er naturligvis dette en helt rimelig posisjon å ta. Ting skjer tross alt fordi et eller annet får dem til å skje, men dette leder oss til det uunngåelige spørsmålet om hva som fikk dette noe til å skje, og slik fortsetter det ad infinitum.

En unnamanøver er å hevde at universet alltid har eksistert slik at det aldri har blitt skapt, men det er dessverre mange gode vitenskapelige grunner til at dette er feil. Disse grunnene var det som sakte men sikkert ledet opp til dagens Big Bang modell av universet, men svaret tilfredsstilte ikke underveis fordi så mange spurte seg hva som forårsaket Big Bang. Igjen kunne vi søke tilflukt i fysikken, mye takket være Einstein, som kunne fortelle oss at rom og tid ikke bare var en scene der det store kosmiske dramaet utspilte seg, men at de selv var sentrale rollespillere.

Som distinkte fysiske entiteter kan både tid og rom forandres som følge av gravitasjon, og på grunn av kløktig arbeid av Alexander Riemann og Georges Lemaître blant fler, kunne Einsteins generelle relativitetsteori fortelle oss at under de ekstreme fasene av det tidlige univers, så var rom og tid så kraftig forvrengt at det fantes en singularitet som gjorde at denne forvrengningen var uendelig. Dette leder oss opp til konklusjonen om at også tiden selv begynte med Big Bang, og følgelig blir det meningsløst å spørre seg selv hva som var før dette.

Men så kommer jo nok en gang et uunngåelig spørsmål, nemlig hvorfor tiden plutselig ble "skrudd på"? Hva forårsaket dette? Selv om spørsmålet i grunn er meningsløst, så er det for mange helt umulig å ikke stille det. Det viser seg derimot at mange fysiske hendelser skjer helt uten en årsak, og dette er velkjent i kvantemekanikken.

Kvantemekanikken dreier seg om fysiske hendelser svært langt unna vår daglige opplevelse av virkeligheten, nemlig nede på størrelsesorden med atomer og fundamentalpartikler. Her er alle dagligdagse ideer om årsak-virkning helt fraværende, da hendelser her skjer helt spontant uten noen bestemt årsak. Partikler kan simpelthen poppe inn i eksistens uten forvarsel, for så å like brått forsvinne igjen. Eller så kan en partikkel plutselig dukke opp et helt annet sted, eller reversere sin bevegelsesretning - alt helt uten bestemte årsaker.

Et typisk eksempel er henfallet av en radioaktiv atomkjerne, for hvis vi spør oss hvorfor kjernen henfaller på et bestemt tidspunkt og ikke annet, så finnes det intet svar. Det eneste vi kan gjøre er å predikere sannsynlighet for når kjernen vil henfalle, men ikke noe mer. Denne usikkerheten er en fundamental egenskap ved universet vårt ved mikroskopiske skalaer, og ikke en konsekvens av vår uvitenhet. Lærdommen her er at noe kan skje spontant uten grunn, uten å stride med noen fysiske lover - naturen har tydeligvis kapasiteten for total spontan oppførsel.

I første omgang så har dette lite å gjøre med opprinnelsen av universet vårt, men dagens kosmologer er sikre på at hvis universet var sammentrykket til en utrolig liten størrelse i sine tidligste faser, så er kvanteeffekter nødt til å ha regjert her. Det vi da kan si, til tross for at vi ikke har satt alle detaljene på plass enda, er at universets opprinnelse fra ingenting ikke er unaturlig, ei heller at det strider med vitenskapen og i hvert fall ikke at det må ha vært forårsaket av noe overnaturlig. Litt av en karamell å svelge, jeg vet det, men vi kan da tross alt ikke forvente at universet skal gi absolutt mening for dyr som i utgangspunktet ikke naturlig er utstyrt for å forstå dets dypeste egenskaper.

Så for å konkludere; hva var før Big Bang? Ingenting. Er det forståelig at folk er religiøse? Nei, det er fremdeles irrasjonelt å innsette Gud når det gjelder universets opprinnelse.

Jeg så jeg skrev et navn feil, jeg mente naturligvis Alexander Friedmann, og ikke Riemann