Ser det stort sett er en gjenganger som kommer hver gang diskusjonen om narkomane titter frem. De valgte selv å ta sprøyten, de fortjener det. Vi jobber ræva av oss med arbeid, i et forsøk hvor vi i det minste prøver å bygge opp et godt samfunn for vår neste generasjon, eller oss selv. Narkomane derimot, gjør alt det kan for å snylte på velferd, drite i arbeid, syte og grine om hvor fælt dem har det, samtidig som dem setter skudd etter skudd og popper pille etter pille. Vi hater dem. Vi vil ikke ha noe med dem å gjøre. De fortjener ALT av det negative som kastes mot dem.

Dette var naturligvis veldig direkte, og ingen kommer til å si seg enig i dette; men det er sant. Dette er slik de fleste tenker, men ikke tør å si.


Problemet med denne tankegangen, er ikke bare at det er utrolig trangsynt, men også veldig egoistisk. Som oftest, når man ser noe negativt og førsteinntrykket setter seg, så pleier den gjennomsnittlige person og se på det fra ett perspektiv, deres perspektiv. Det vi ikke forstår, fordømmer vi. Enkelt og greit. Før man går videre for å fordømme meg nå med poster hvor man er uenig, så prøv i det minste og se det fra dette synspunktet:

Hvorfor sitter dem der? Jeg vet ikke helt med dere, og kan egentlig bare snakke for meg selv, men når jeg var en liten gutt så fantaserte jeg om å utforske verdensrommet i et romskip. Livet mitt var spesielt, jeg var spesiell, en dag skulle jeg ut på eventyr med Indiana Jones for å finne skjulte skatter og leve et liv i rikdom. Jeg skulle dit ingen annen mann hadde vært før, for mitt liv, det var et pågående eventyr! Jeg kunne ikke forstå hvorfor folk orket å jobbe bak kassa på rimi, ei hvorfor folk orket jobber som sekretærer på film, eller hvorfor Ali jobbet som en grønnsakshandler på Grønland. Dette var jeg heller ikke interessert i, for jeg visste at jeg ikke skulle være en slik person, jeg var jo tross alt spesiell. Dette var da mine drømmer, og uansett hvor mye jeg prøvde å leve ut dem så kom det noen år senere en ubehagelig åpenbaring meg i mot; en åpenbaring. Rettere sagt en realitetssjekk. Jeg fant ut at man ikke kunne gjøre nøyaktig det man ville, for livet er en sti, noen ganger møter man et veiskille, og man må ta et valg. Utgangspunktet til en hver person er heller ikke helt a4, alle vokser ikke opp på lik måte, vi har alle forskjellige foreldre. Ingen har et nøyaktig likt liv som en annen.

Det kan virke som om jeg ikke skal noe vei med det jeg skriver, men om du fortsatt leser dette så kan jeg bringe deg tilbake til mitt første spørsmål, hvorfor sitter dem der? Hva fikk den narkomane personen seg til å ha ambisjoner om å bli en, som sitert, "skitten, møkkete, illeluktende og sykdomsbefengt" person som sitter ved tigeren i Oslo sentrum med en kopp, der dem mottar småpenger for å sette seg et nytt skudd, dag ut og dag inn for resten av sitt (korte) liv? Fordi det handler om valg. De tok noen feil valg i sitt liv. "Men det er jo nettopp det vi sier!! DERFOR HATER JEG DEM!!!" sier du. Nå nå, ro deg ned. Saken er nettopp det; hvor tok dem det valget? Hvorfor tok dem det valget? Dette gjelder ikke alle narkomane, da noen rett og slett tok noen elendige valg (da kan jeg forstå hatet), men jeg regner med at de fleste har hatt en ganske dårlig oppvekst.

Du har muligens hatt en oppvekst der foreldre behandlet deg som et menneske, som om du var en person. Ikke alle velger å innse dette, men sitter du hjemme hos mor og hun duller med deg og skryter av deg til alle hun møter, så har du det faktisk veldig bra. Tenårene er noen år man ikke klarer å se det fra dette perspektivet, og man hater foreldrene sine uansett. Dette er også greit. Dog, hvordan hadde du følt deg om kommer ut av soverommet i tidlig alder for å hilse på mor/far, og alt du møter er en misfornøyd person? Som muligens er så frekk og stygg at dem velger å faktisk si det, at du var et uhell, at du ikke var ment for å komme å bli? Jeg våger å påstå at ut i fra den stien livet har gitt deg, har du noen valg å ta, men først og fremst; vi er alle mennesker. Vi vil bli elsket, vi vil ha venner. The way of life.

For en liten gutt/jente som møter en sti som dette, hvor ingen elsker han og livet ser rett og slett ned på han, så kan veivalget til rusmisbruk være relativt kort. Rusmidler, kan til en tid og en annen fungere som en god venn. Om man ender opp med å sette et skudd så kan den gi så mye varme og kjærlighet at man bygger et forhold til den. Det er rett og slett litt trøst, man har muligheten til å glemme at familien din ikke ønsker å ha deg, eller hva enn det måtte være som man sliter med.


Dette begynner og bli for mye skrift, så kan avslutte det med at; Ikke alle starter med et flott liv, med en fin utsikt til hvordan livet kommer til å bli. For disse personene så kan rusmisbruk være herlig, da man har muligheten til å glemme alle dårlige tanker og virkelig kose seg. Du hadde forhåpentligvis en mor som trøstet deg når livet var et helvete, for narkomane kan det hende at de oppsøkte andre som også hadde det jævlig for å finne trøst. Da er det ikke lange veien til man blir den bomsen alle hater.

Prøv å se det fra det perspektivet neste gang du ser en stusselig narkoman, så kan du i det minste smile om du oppnår øyekontakt. Jeg forsøker ikke å støte noen med dette innlegget.