Jeg er ei ganske spinkel lita jente, så nei hun blir ikke lagt i bakken av meg iallfall Kommer heller ikke til å slå tilbake med samme mynt. Jeg føler jeg har prøvd lenge nå, men nå klarer jeg ikke mer. Jeg er tappet for energi, jeg er lei og helt på trynet for tiden. Hun maser, kjefter og jager hele tiden. Hele familien har begynt å briste litt føler jeg, min far har sluttet å ta henne seriøst og jeg har ofte oversett henne da hun kommer gråtende inn til meg for å klage over sitt eget liv. Jeg har ikke noe til overs, så jeg klarer ikke bry meg om det. Jeg føler jeg har nok med å holde meg selv sammen.

Ting begynner nesten å bli flaut. Jeg er den som alltid drar først hjem i helgene, jeg er den eneste som ikke blir med på klasseturene, jeg er den som aldri sover til venner. Kort og greit fordi jeg ikke får lov. Jeg er fanget i et bur og fikk faktisk husarrest fordi jeg gjorde lekser og derfor ikke hadde tid til å gå tur med hunden. Jeg må som oftest rett hjem etter skolen og ser ikke vennene mine så ofte. Merker jeg begynner å bli ganske ensom, og føler at jeg ikke kjenner folk like godt som før.

Nå er jeg veldig glad i min far og har ikke lyst å såre han, men nok er nok. Jeg har vurdert å stikke og bo borte resten av uken og komme hjem til helgen da min mor skal på hyttetur. Er litt nervøs og redd for å gjøre dette også. Enten går ting bedre, eller så blir alt verre. Noen som har erfaring med bare å stikke for en periode for å så komme tilbake? Ble det bedre, ble det verre?
- Mongotryne