Mine erfaringer rundt cannabisbruk er at jeg blir ekstremt asosial. I de første årene som røyker var det en sosial greie, men det forandret seg etterhvert. Jeg har hatt god tilgang på "trygge havner", der jeg kunne sitte sammen med venner å røyke, men jeg valgte ofte å reise hjem for å røyke. Jeg har funnet opp hundrevis av unnskyldninger for å slippe unna middager, fester og andre sosiale arenaer fordi jeg har følt meg tåkete i hodet fra gårsdagens røyking. Når jeg har vært på "røykern" er det slitsomt å være sosial, jeg blir rett og slett ikke interessert i hva andre folk har å si samtidig som nye mennesker får meg til å føle meg utilpass. Dette tror jeg ikke har noe med hvordan samfunnet ser på røyking, for jeg ble etterhvert utilpass av å møte nye personer selv om de var røykere.
Sitat av
Zarathustra
Jeg er overbevisst om at den angsten/frykten man kan få av cannabis, helt klart er relatert til samfunnets generelle mening om cannabis/ narkotikabruk. Det går nok lit dypere enn jeg klarer å forklare..Men for å si det så enkelt som jeg klarer..FRED
Da jeg var i Amsterdam tenkte jeg at dette blir fint, for her er det ingenting å få noia for. Men da tok jeg feil, for jeg fikk skikkelig noia ved flere anledninger. På en av coffeeshopene stod det en ensom sekk i enden av lokalet, og i mitt hode inneholdt den en bombe som sakte, men sikkert tikket seg mot detonasjon
Litt OT: Til de som har begynt å tenke at røyking kanskje ikke er utelukkende positivt likevel. Jeg har fått et nytt liv som ikkerøyker, men jeg skal ikke nekte for at jeg savner det fra tid til annen. Det fine er at mitt gamle utadvendte og interesserte meg har begynt å komme frem igjen. Jeg har mer tiltakslyst og jeg realiserer fler av planene og drømmene mine. Jeg er 100 ganger mer sosial, og jeg tørr å møte nye mennesker. Jeg snakker med de gamle vennene mine en gang i blant, og det gjør meg trist. Jeg savner den tiden vi var utadvendte, levende og "verdens midtpunkt". På tomannshånd er de enige i at de skulle røyket litt mindre, men sammen med resten av flokken hyller de dette fantastiske rusmiddelet som om det er det livet dreier seg om. Det tok meg 5 år å innse at jeg ikke klarte å røyke mindre. For meg var det enten eller, mellomtingen har gitt så mange forsøk at det er flaut. Jeg begynner å bygge meg opp et nettverk av ikkerøykere, men jeg savner de gamle vennene mine. Vi stod sammen i tykt og tynt, men jeg kan desverre ikke stå sammen med dem inne i tåka lenger.
