Kompis, er selv muslim. Ganske så liberal, men fortsatt. Beste er at jeg har en etnisk Norsk kompis som konverte til Islam. Og jeg kan sverge med hånda på hjertet og si at han er en så mye bedre menneske og muslim enn meg at jeg blir kvalm innvendig av meg selv.

Men igjen, han gikk virkelig inn for det og det helt frivillig. Han lurte på hvor han kunne bli muslim "offisielt" og vi tok faktisk han med i moskeen og henviste han til Imamen og plutselig så var han muslim. Han lever det gode livet, eller jeg tror han gjør det. Får meldinger fra han noen ganger der han spør om jeg skal være med å be. Mens jeg sitter med ølflaske i hånda og dame på fanget.

Ser dere paradoksen?