For meg er det viktig å annerkjenne den rollen religion har i kultur og mentalitet viktig. Vi er i stor grad preget av mytologien - enkelte kristne blir litt sinte hvis man bruker den betegnelsen om kristendom, men det får så være siden det samme gjelder alle reigioner. Hvor mange bøker, filmer og fortellinger henter ikke fram bibelmotiver eller ritualer fra kristendommen i den vestlige verden? Mennesker er flinke til å ta inn tusenvis av sanseinntrykk i løpet av et helt liv og så glemme litt, finne på litt og sette sammen ett og annet. At vi ikke har perfekt formidling oss imellom og ikke husker så godt er med på å gi oss en kontinuerlig gjenfortelling av de samme mytene og ideene og noen ganger blir resultatet regelrett vakkert.
Og det er vel kanskje litt av grunnen til at jeg synes det må være litt vanskelig å tro og veldig lett. På den ene siden er det voldsomt lett å bli skeptisk når man ser hvordan kirkemøter har vedtatt sentrale deler av den kristne barnetroen. F.eks. ble Jesu fødedag ble lagt til desember for å kunne "ta over" en hedensk høytid og nå feirer vi en underlig amalgam av vinterblot, kristendom og kommersialisme som ingen enkeltperson kunne drømt fram, det blir en mektig kulturell kraft i seg selv som forandrer og påvirker mennesker til å mane frem nye abstraksjoner. Det er lett å bli skeptisk når man leser litt i alle de apokryptiske tekstene som har blitt ekskludert. Det er lett å bli skeptisk når man innser at beretningene om Jesus har blitt nedtegnet flere hundre år etter hans død i et saftig basketak for å samle ting til den rette tro. Og det er jammen meg lett å bli jævla skeptisk til hele menneskehetens "høye" sivilisasjon når folk i fullt alvor kan mene at en moderne Bibel er et sannere budskap enn tekster på gresk som er eldgamle.
En sentral del av det å bli voksen er å prøve å vurdere det man har arvet fra alle forfedrene sine: Prøve å famle gjennom alle innlærte ritualer, dogmer og synspunkter og prøve å vurdere å komme frem til det man faktisk selv vil mene. Like fullt kommer voksenverdenen med en enorm mengde inntrykk, påstander og synspunkter som det er vannvittig lett å assimilere, men veldig vanskelig å bli kvitt. Ja, dette innlegget er jo vitterlig ett av dem, skrevet av en person du vet ingenting om.
Å føle at noe er helt sikkert riktig er en følelse som ikke nødvendigvis er riktig. En schizofren person kan kutte opp armen sin for å fjerne avlyttingsutstyr og vissheten om at det må gjøres er så sterk at den overgår smerten og selvbevaringsinstinktene som vanligvis dominerer oss. Det finnes ingen markante skiller mellom det vi kaller mental sykdom og mental stabilitet, for det blir gjerne definert utifra skadevirkningene (og gjerne umiddelbare som sådan). Sinnet er en komplisert greie og det er vanskelig å stole på det. Tror du noe fordi du har vokst opp med det, er det på tide å disekere det for å finne ut om det er innlært og bra for deg. Det er en vond prosess man aldri riktig blir ferdig med, men om noe er Sannhet har i denne sammenhengen ikke så stor viktighet i mine øyne. Vi er fylt til randen med små irrasjonaliteter og dogmer i det daglige - en abrahamsk Gud fra eller til spiller ingen stor rolle.
Samtidig er det fine med å være menneske at vi er i stand til å ignorere uendelig mye ubehagelige sannheter og skrive om vårt eget minne så vi går seirende, på et eller annet vis, av de mest triste nederlag. Hva så om historisk og litterær forskning stiller store spørsmålstegn ved aspekter av den kristne lære? Det synker tilbake i hukommelsen og så ender folk opp med å huske den ene setningen som nevnte at arken "kanskje, joda, muligens ble funnet på et fjell etellerannetsted" som "Arken er vitenskaplig bevist".
Forresten, en bisetning om kosmisk ekspansjon: "Big bang" er et navn som ble brukt av teoriens motstandere da den dukket opp og er på ingen måte dekkende for det som skjer. Det er ikke en eksplosjon når selve rommet utvider seg. Folk pleier ikke å uttale seg om cellemitose med mindre de har en grad i biologi eller uttale seg om degenerasjonsgraden til løsninger av sch. likningen uten å ha tatt en del matematikk, så jeg skjønner ikke egentlig helt hva som får folk til å være så glade i å uttale seg om "Big bang" for å forsvare barnelærdommen... Er folk bare eksperter på ting hvis det er spennende? Som så mange teorier kan den ikke forstås eller debatteres uten en tung faglig utdanning, uten at jeg skal si at jeg har oversikt
Internettdebatter om temaet har jo blitt en ganske stagnert affære fordi det trengs noen reale sosiale sanksjoner for å få folk til å forandre meninger om fundamentale irrasjonelle ting. Og jeg tror kanskje det er like greit. Det er jo masse gærninger her.