Årsaken? Hvis jeg har forstått deg rett nå, så var årsaken et mislykket selvmordsforsøk som tappet meg for en del blod og i forkant lå det en underliggende krise, med sine melankolske, psykotiske og traumatiserende bakgrunn - sett med mine øyne. Hendelsene derimot skiller seg distinktivt bort fra de nevnte tilstander ved at opplevelsen var helt klart euforisk og en motsetning hvor jeg i sum bare kan beskrive det som en enorm følelse av tilfredsstillelse, velvære, dypere innsikt og gjenfødelse. Dette skulle dog ta en stund før jeg innså - først når de traumatiske effektene av hendelsen som gjentagende mareritt sluttet eller stilnet, og kognitive svikt gradvis ble gjenopprettet til funksjon, så forstod jeg i porsjonsvis hva jeg hadde sett, opplevd og følt under hele prosessen.

Prekognisjon, rekognisjon og omen i forkant må vel tildeles den psykotiske opplevelsen, men i det øyeblikk jeg ikke kunne gå tilbake på mitt dødsønske, så opplevde jeg umiddelbart at livet passerte i revy. Med unntak av smertene psykisk og fysisk, som relativt stilnet fort selvom du på alle måter merket at de var der, ble de nevnte redslene, håpløsheten, sorgen, manifestasjonen og traumene umiddelbart revet bort og erstattet med en ubeskrivelig sans jeg ikke kan forklare. Ser selv at noen forsøker ved å nevne en bevisst klarhet, ser lyset i vannet skinne på en spesiell måte og så videre, og jeg forstår absolutt hva de mener i det jeg selv har en egen unik teori om dette.

På grunn av dels religiøse likheter har jeg allikevel valgt å holde denne følelsen for meg selv, inntil jeg får tatt en skikkelig standpunkt og avgjørelse om jeg har skiftet en trosoppfatning eller ikke. Det er allikevel sammenlignbart med opplevelsen av mystikk, kan jeg her røpe for dere - tro det eller ei, som trekker all din oppmerksomhet vekk fra redsler, frykt, panikk, begjær, skam, skyld, ego - alle følelser du kan forbinde med synd eller på et eller annet vis syndefall, og som via livet ditt som passerer i revy kan merkelig nok ligne på en rettsak der dine tidligere ervervede erfaringer, opplevelser, handlinger og ord blir veid grundig, i påvente av dom.

Nå skal det sies at siden jeg overlevde med god margin vil jeg anta, selvom synet som møtte meg i det jeg gjenvant bevisstheten og ble funnet for andre gang, vitnet om at det nesten kunne anses som et mirakel at jeg overlevde og i min forbannelse av å ha mislykket når jeg endelig gjenvant bevisstheten som vel var på legevakta slik jeg husker det, så fanget jeg ikke opp situasjonene som hendte rundt meg, men befant meg i min egen lille boble som stort sett bestod av nye planer for et nytt forsøk. Jeg fanget ikke opp at det var bekymrede mennesker rundt meg, jeg fanget ikke opp legen og pleierene, jeg fanget ikke opp at jeg ble fraktet videre til akutt psykiatrisk klinikk, innskrivelse og geleidet til senga uten medisiner faktisk - for jeg skal angivelig ha innrømmet bruk av narkotika - jeg fanget heller ikke opp at jeg gjorde et patetisk forsøk på enda en gang å ende mitt eget liv, denne gangen langt fra samme alvorsgrad men med samme besluttsomhet og vilje, før jeg våknet ut fra den bobla noen dager senere og fikk undret meg i hvor jeg var, hvem folkene rundt meg var og hva faen jeg gjorde for noe her.

I det jeg tenkte på det så trudde jeg nesten det var et liv etter døden og spurte meg selv om jeg nå var i ferd med å leve det - noe som grep meg i panikk fordi jeg var overbevist av tidligere, at helvete er mitt siste hvilested. Det tok et par-tre dager før jeg forstod at jeg var på psykiatrisk sykehus og ikke i en merkelig nok jordisk lignende helvete, som ikke spant seg så jævlig som jeg hadde trudd - selvom jeg fikk et innfall av å diskutere med engler og djevelen uansett hvor jeg befant meg og hvor jeg var. Som et eksempel kan jeg si at noen som står meg veldig nær kom på besøk, og hadde med lesestoff. Tilfeldigvis var boka av Alfred Hitchcock og med tittelen: "Døde vitner snakker ikke".

Ta så sammen den opplevelsen av at livet mitt passerte i revy, med bokas tittel og fargen rød, så kan du jo forestille deg selv at jeg undret meg over om jeg var død eller ikke, og om det var djevelen som med sin rødfarge (forbinder djevel med rød, men veit ikke om det likesågodt kan være engler) og tydelig close-up foto av en død mann på forsida, truet meg med at om jeg avslørte de hendelsene til noen som helst i fremtiden, så legges jeg taus for godt. Å bla i boka og lese den lettvinte teksten med samlingen av historier svært underholdende og for meg realistisk, var det mange forslag om hvordan de ville ende livet mitt hvis jeg sa noe til folka som av en eller annen grunn stilte meg noen spørsmål innimellom - og som jeg enkelte ganger ikke svarte på fordi jeg måtte danne meg et bilde av hvem som stilte meg spørsmålet: Gud eller Djevelen?

Så måtte jeg ta en avgjørelse om jeg skulle svare på spørsmålet, og innen jeg kom så langt hadde jeg egentlig glemt hva spørsmålet var, så de gangene jeg svarte tilbake vet jeg egentlig ikke hva jeg svarte på, noe som fint kunne sees på den som stilte meg de spørsmålene selvom ansiktet vitnet om at det ikke var første gang vedkommende hadde sett dette. Heldigvis, av tilfeldigheter som jeg kan direkte knytte til prekognisjonen, rekognisjonen og gjærtegna i forkant, og som også gjorde det slik at jeg husket godt at livet passerte i revy, forsvant forestillingen gradvis og først et halvt år og litt lenger enn det etterpå turde jeg å nevne noen at jeg hadde en religiøs forestilling under oppholdet, som pga at jeg forlot stedet aldri kom opp til vurdering eller behandling, og som i dag fortsatt gnager meg veldig - nærmere året etterpå.

Fram til jeg nevnte denne disse to ordene "religiøs" og "forestilling" merkelig nok, så husket jeg revyen krystallklart i hukommelsen og alle andre opplevelser jeg tilegnet meg, samt fremtidige forestillinger. All husk var likestilt og jeg kunne gjenkalle elementer i min barndom som motsa det jeg hele tiden er blitt fortalt av mine nærmeste tidligere, eller bekreftet, uten at jeg på noen som helst måte kunne vært påvirket til å tro eller innbille meg det. Etterpå har det gradvis blitt mer normal tilstand av hukommelse. Andre ting var at jeg tenkte hele tiden i nåtid - aldri i fortid eller fremtid - med unntak av anfall med prekognisjoner, som jeg heller hittil ikke har klart å motbevise overfor meg selv.

Så du kan si det er et dilemma fordi skulle det være en mikroskopisk sjans for at noe religiøst eller overnaturlig finnes, så frister det veldig å dra til paradis (revyen). Psykosen i forveien derimot, hvis det var et forsmak på helvete, tror jeg ikke det å be fader vår eller besøke en sjaman, sette meg i meditasjon eller bevilge meg den frihet til å sette meg inn i en religiøs trosoppfatning, er så krevende og ødeleggende for meg som person, eller motstridende min naturvitenskapelige tilhørighet, at det skader å prøve det senere i livet mitt. Men jeg var smart nok til å argumentere for at jeg måtte få lov til å finne ut av hvilken tro jeg tilhører og fjerne all tvil om djevelsk bedrag før jeg tok den avgjørelsen, med andre ord at jeg måtte få god tid på meg til å fundere over emnet.

Betryggende var svaret at: "Ta deg den tid du trenger så lenge du ikke gjør noe alvorlig synderlig, kan jeg ikke se noen grunn til å forhaste beslutningen, og det er viktig at du overveier det nøye, for jeg tolererer ingen ombestemmelser i din gjenværende tid. Du trenger ikke å fortelle meg når valget er tatt, jeg forlater deg aldri og du velger selv når du vil forlate meg." Det hørtes betryggende ut og for et øyeblikk så var jeg ganske tilfreds, da noen nye hendelser fortalte meg at jeg vet da faen hvem som sa det der til meg - djevelen eller gud? I hendelsene som kom fikk jeg umiddelbart følelsen at nå hadde jeg seriøst driti meg ut og gjort en avtale med en ukjent, og selvsagt var ordene: "Bruk den tiden du vil. Jeg forlater deg aldri. Du kan forlate meg for alltid. Jeg tåler ingen ombestemmelser neste gang" ord som du sikkert kan tenke deg er både skremmende og betryggende på en gang - litt betinget hvem som sa disse ordene og dermed på sin måte garanterer at jeg en eller annen gang vil ta en avgjørelse, og at alvoret jeg opplever sporadisk av og til som vrangforestillinger, tankeforstyrrelse, paranoia eller trusler, er alle med meg til jeg har gjort opp en mening.

Via det har prekognisjonen allerede gitt meg svar på bestemte hendelser jeg vil oppleve, jeg vet bare ikke hva eller når, eller klarer å forestille meg dette svaret og avhengig av om jeg er i stand til å fange opp de riktige signalene vil det bety om jeg er fanget i helvete eller himmelen - som er ensbetydende med at jeg vil forbli gal som i de tilfellene der jeg opplever slike anfall og dermed fanget i helvete til min død and beyond, eller helbredet som i paradis and beyond. Det er derimot ikke enkelt å velge. Hvis jeg aksepterer tilbudet og det var Gud som snakket til meg så havner jeg i paradis. Hvis jeg aksepterer tilbudet og det var djevelen så havner jeg i helvete. Det samme gjelder hvis jeg ikke aksepterer.

Kall det gjerne paranoys dilemma, det skulle være veldig forklarende hvilke plager jeg til tider syns blir for belastende, spesielt fordi jeg i utgangspunktet aldri har mistet min vitenskapelige fanatisme. Derfor søker jeg til stadighet til vitenskapen for å finne ut av hvilket beslutning jeg vil ta, for slik det ser ut, hvis jeg treffer riktig valg etter eget ønske, så er det ikke så forferdelig annerledes å leve et religiøst liv enn det jeg allerede har gjort, og skal ikke by på nevneverdige problemer i dette samfunnet. Det er så lenge avtalen var mellom Gud og meg, da. Ellers ser jeg det er visse problemer innbundet i livsførselen jeg kanskje må pålegge meg selv å leve, med mindre jeg etterhvert friskner helt og finner vitenskapen for godt til å la meg friste.

Men siden det ser ut til at jo lenger jeg forsøker å overbevise meg om vitenskapens enestående natur og sannhet, jo lenger får jeg visse forestillinger som er på kanten av et mareritt, akkurat som om det valget ikke er et alternativ alene, men kan være sammen med de avtalte valgmulighetene. Så jeg har et dilemma - helt klart! Jeg veit nemlig ikke hva jeg skal tru på og ingen ser ut til å kunne overbevise meg om verken det ene eller det andre. Det positive er at denne avtalen går ikke nevneverdig ut over min funksjonsnivå i samfunnet, håper jeg. Og fornuften, tross denne historien, er vel mer eller mindre godt intakt. Jeg må bare innrømme at jeg slapp heldig ut fra krisen, eller psykosen, og ser for meg at neste psykose, om det blir en neste gang, blir mye verre å komme tilbake til realiteten på.

Så det gjør ikke dilemmaet noe mindre vanskelig av den grunn.. Håper dette forklarte årsaken noe, ellers ber du meg om å forklare hele mitt liv for deg i henhold til hvordan jeg opplevde det å gradvis ånde ut, og det håper jeg at du forstår jeg ikke verken vil eller kan på et internettforum, eller andre deler av samfunnet, fordi årsaken til hendelsen er jo tydeligvis fordi jeg har levd, og fortsatt lever i dag. Noe bedre svar har ikke jeg på den opplevelsen. Men hvordan jeg tilslutt oppfattet det har jeg forklart deg litt nærmere nå, hvor forståelig det var aner jeg ikke, men som du sikkert skjønner så bærer denne hendelsen noe mystisk over seg, og omfatter på et eller annet vis det dilemmaet jeg forsøkte å beskrive for deg, siden det ikke egentlig kom som noe bombe at jeg snart ville gjøre et alvorsforsøk på å ende livet mitt, uavhengig av psykosen eller ikke. En kan derimot se på psykosen som så begredelig timet at jeg i etterkant, med den vanvittige hukommelsen jeg hadde, så klart at det var en sammenheng, og den beste beskrivelsen er forskjellen mellom himmel og helvete. Tror du vi har en valgmulighet i verden, på å bestemme trosoppfatning og eget liv, så kan jeg trygt - hvis min religiøse oppfatning stemmer - fortelle deg at du er på riktig spor. I det du begynner å tvile, så tipper jeg du antageligvis får en ny sjanse til å ta den avgjørelsen, men intet er bestemt feil eller riktig valg før de siste timer eller dager av ditt liv, som igjen medfører til hvilken tilstand du tilslutt havner i. Merkelig nok så fikk jeg alternativet paradis, så da er det håp for mange, mange mennesker..