Jeg har sett livet mitt passere i revy og kan underskrive på at det var interessant. Men hvor mye jeg var klar over det før det hele var over skal kunne diskuteres. Jeg kjente meg helt klart igjen i milepælene i livet mitt, men de kom i bruddstykker og ikke sånn som de fleste oppfatter at livet passeres i revy.

Via familiealbum, visse lignende hendelser som vekker opp gamle fortrengte minner, objekter som minner deg på ting eller vekker følelsene dine sånn som gamle feriefoto eller årbok, oppsamlede ting fra barndommen som tegninger, skolebøker, dikt fra barneskolen, fotballsko fra ungdomstidene, etc. samt situasjoner som er litt vanskelig å forklare uten å gå inn på visse detaljer av livet mitt som blir for omfattende til at jeg nevner det her. I tillegg til private og personlige ting som jeg aldri kommer til å legge ut her heller!

Men utenom de sistnevnte så forstår en kanskje at følelsen som kommer i en slik revy, er nostalgisk og det samme gjelder handlingen i revyen, som blir sammensatt i en sammenhengende regresjon i de siste sluttminuttene vil jeg anta, selvom jeg sitter på følelsen av at det er snakk om mange timer eller ihvertfall lang tid!

Regresjon her er mer menende tilbakekalling av minner enn selve funksjonsevnen, men du forandrer deg tilstandsmessig gjennom hver epoke, gradvis også i forkant, men da skjønner du det ikke før under selve tilbakekallelingen som jeg fra nå nevner som regresjon fordi det både er minnemessig og funksjonsmessig (f eks barnslig, eller i ungdomsepoken så gjenkaller du det rebelske i deg, eller redd hvis du gjenkaller noen skrekkelige minner, begynner å gråte eller får tårer i øynene hvis du gjenkaller triste minner, manisk hvis du gjenkaller noe ivrige minner, osv).

Hele tiden opplevde jeg at tiden ble tvetydig - det vil si at tankene mine gikk fort men sansene mine gikk sakte, som når jeg så bilder foran meg som minnet meg om et milepæl i livet mitt, så kunne jeg tenke mange tanker på en gang som virket som de gikk fortere og fortere slik som at jeg tenkte: "Wow, der er den jenta som jeg var hemmelig forelska i på ---" og i samme stund så gjenopplevde jeg samtaler denne jenta og jeg hadde gjort med hverandre før, under og etter den hendelsen jeg så for meg. De forskjellige emnene som strakk seg sikkert med ukers mellomrom mellom samtalene husker jeg - basert på temaene - ble alle forbundet med den ene forestillingen som representerte det milepælet som for eksempel et bilde fra en årbok kunne gjenkalle, dvs en eller et par spesifikke episoder fra den tiden, som alle samtaletemaene eller diskusjonene mellom henne og meg, som skjedde på forskjellige tidsrom i perioder på uker knyttes til den episoden du ser for deg i det øyeblikket.

Jeg hadde helt glemt eller fortrengt disse samtalene som i regresjonen dukket krystallklart fram i hukommelsen min sånn helt plutselig mens jeg fortsatte å tenke egne tanker som som: "Selvsagt! Denne samtalen husker jeg vi hadde i ---". Dette mens de aktuelle minnene om samtalene med hennes stemme og min egen som lød i bakgrunnen - klart og tydelig sammen med tankene mine som kommenterte episoden, var også like klart og tydelig! Jeg minns også jeg hørte bakgrunnsdetaljer som muligens var der under samtalene som også de strakk seg mellom forskjellige episoder på flere uker, tiltross for at jeg kun hadde en eller et par episoder som på et eller annet vis hadde satt dype spor å knytte de ulike samtalene til, og alle samtalene kom nesten likt med små intervaller til den aktuelle samtalen, som tilhørte den episoden jeg så for meg helt krystallklart - både visuelt og audielt!

Jeg tipper på at med min egen stemme som kommenterte de ulike temaene til den aktuelle samtalen til episoden og de andre samtalene mellom meg og henne som kom i intervaller - i uordnet rekkefølge - så var det kanskje tilsammen en 5-6 samtaler mellom oss på en gang + at jeg hørte min egen stemme som eneste monologen - i tillegg til bakgrunnslyder som kunne være alt fra veiarbeid som ikke hadde noe med episoden jeg så å gjøre, lyden av krittstreker som ble tegnet på en tavle, smålatter i en gruppe mennesker eller vindsus, akkustisk musikk, etc. Bakgrunnslydene var som regel enkle og skiftende. Enkle som i en om gangen, i motsetning til samtalene som kom flere samtidig med hovedtanken min som kommenterte det hele. Helt rått! Og dette eksemplet er antageligvis den dølleste hendelsen i den regresjonen (tilbakekallelse av en rekke minner). Og de samtidige samtaler og lyder med min stemme som kommenterer hendelsene gjør bare opplevelsen enda mer spesiell, siden alt - både visuelt og audielt - forekommer krystallklart i dine tanker og sanser!

Det helt råeste kom når du nådde barndommen. Da fikk du masse undrende spørsmål og overraskelser som utgjorde at nostalgifølelsen ble mer og mer overveldende - nesten som i en topp i lykkerusen på skikkelig knallgod ecstasy, minns jeg! Ender i nesten de samme synsforstyrrelser som en kan få på slik turing (rus), som starter med en klar og oversiktelig overblikk - for i få minutter senere å dirre eller vibrere synsbildet ditt så kraftig at du mister helt fokuset, og klarer ikke å stille bildet skarpt slik at du ser hva som skjer. Det vibrerer bare noe grønnjævli hele synsbildet ditt - opp og ned - mens du topper lykkerusen i nostalgien to the maximum! Så ble det helt mørkt eller med andre ord - jeg husker ikke mer.

Nå, ett år etter denne opplevelsen bærer jeg fortsatt preg av disse hendelsene som jeg husker i fra regresjonen, men som med tiden ser ut til å viske seg gradvis fra hukommelsen min dessverre. Snart er jeg på samme minnestadiet som før, det at jeg ikke kommer til å huske noe fra barndommen min og bare enkelte ting innimellom fra ungdomstida - mens jeg fester hukommelsen bedre av ting i nyere dato. For ett år siden var alle epokene i mitt liv like sterke i min hukommelse, men nå er det mer og mer i normalmodus - sånn du vanligvis husker av livet ditt. Det er virkelig en opplevelse jeg på en måte både kunne tenke meg å oppleve igjen, men samtidig tenkt meg å skippe hvis det skulle blitt en neste gang! Dette fordi det gjorde så sterkt inntrykk på meg det jeg så, og enkelte ting i regresjonen vil jeg mest sannsynlig for alltid fra nå av huske eller undre eller la meg overvelme nostalgisk til.

Noen ting vil jeg vel frykte eller føle ubehag og andre negative følelser på også, for du ser alle milepælene du har gått igjennom i livet ditt, på godt og vondt, sammensatt i en slags oppsamling av råmaterialer - altså det jeg snakket om i starten med familiealbum, lignende hendelser som vekker frem minner, spesielle objekter du knytter til diverse minner sånn helt spontant, osv. Dette "råmaterialet" kan du samle opp over flere dager i forkant og da forstår du ikke hva det er for noe annet enn at det plutselig øker i antall fremkalte minner, som du av en eller annen grunn trekker en sammenheng i hverdagslige ting og hendelser, for i de siste enten minuttene eller timene (jeg tror vel det er snakk om minutter men er ikke sikker) så kommer regresjonen, som er en slags redigert og sammensatt utgave av all oppsamlet råmateriale fra hendelser, situasjoner og objekter dagene i forkant.

I denne sammenhengen går det plutselig opp et lys for deg hva alt betyr og de fremstår som små klipp, filmsnutter eller virkelighetsnære forestillinger som først snurrer i sakte film foran deg mens tankene dine raser - og gjenkaller alle minnene du forbinder med disse klippa. Deretter blir klippene mer og mer sammenhengende, tankene kjører nå så fort at du blir svimmel, nostalgien gjør deg både glad og lei deg på en gang, alle minnene forbundet med de gjenkalte episodene veksler i rask takt mellom hverandre og tilslutt går glimta eller klippene så fort at det blir flashbacklignende fremkallinger eller lysbildefremvisningsaktig med en automatisk skift i fra 5-6 sekunder til tja, si 2 sekunder eller noe (eller 10-12 sek til 4-5 sek når jeg tenker meg om), og da stopper plutselig tankene dine opp og kjører i sakte film.

Kun bakgrunnslydene holder samme tempo som på det raskeste og i de aller siste øyeblikkene som jeg kan huske, når nå glimta går så raskt etter hverandre at de blir til disse vibrasjonene i synsbildet eller synsforstyrrelsen jeg nevnte tidligere, og først da blir bakgrunnslyden litt forvrengt som i pitch opp, eller bend ned i lydbildet for og tilslutt å stoppe helt opp den også. Etter det husker jeg ingen verdens ting. Nesten som en heftig drøm eller en tripp der det tilslutt går opp for deg som i en aha-opplevelse hva som faen meg skjer foran deg og fra det øyeblikk er det bare å lene seg tilbake og nyte hvert øyeblikk - de gode som de vonde!

NB! Kan kanskje bli litt uforståelig for noen det jeg har skrevet, men det er umulig å helt klare å fortelle hvordan en slik opplevelse av livet ditt i revy er, med ord og uttrykk som er i dag. Kanskje i fremtiden vil vi klare å lage slike ord som beskriver følelser, forestillinger, tanker, lyder, din egen stemme, sanser og atferdstilstand på en gang, som jeg har forsøkt å hente sammenligninger med, men etter å ha lest igjennom det forstår jeg det er umulig. At tida er tvetydig, både går sakte og fort på en gang, er i dette tilfelle umulig å forestille seg, som om du spoler en film bakover mens den spiller av fremover - to retninger på en gang!

I tillegg er nostalgien så progressiv knyttet til episodene som i en bestemt rekkefølge fra nyere dato til barndommen, at når du tilslutt når barndommen tar du helt av i en orgie av følelser. Vedder for at alt av endorfiner, dopaminer, adrenaliner, noradrenaliner, oxycytiner, testosteroner, serotoniner og alle de andre hormonene og kjemiske signalstoffene i kroppen produseres på maks akkord, og derfor får man denne rusfølelsen på slutten som ender opp i total amnesi eller hukommelsestap. Normalt sett skal man jo være død, men i tilfellene en overlever så enten husker du det eller så husker du det ikke pga disse stoffene i kroppen som utløser rusen eller nostalgien.

Jeg er sikker på at jeg opplevde mye mer, og kanskje mer karakteristiske nær-døden opplevelser som lyset i tunnelen eller møte med forfedre eller sånt, for jeg tipper på at etter at du ser livet ditt passert i revy, kommer det vitenskapen kaller for hallusinasjonene og vrangforestillingene. Jeg som den kyllingen jeg er tålte sikkert ikke rusen som kom etter at livet var ferdig passert i revy, og husker derfor ikke noe av disse såkalte hallusinasjoner og vrangforestillinger, som like godt kunne vært døden en opplever. Jeg er sikker på at jeg så mer passere foran meg, men jeg klarer bare ikke å huske det!