For de av dere som studerer i Bergen, så kan et daglig budskap leses på den røde veggen utenfor Dragefjellet; Et stort anarkistisk tegn med følgende teksten "[COLOR="Red"]Alle borgersvin skal dø[/COLOR]!". Hva skal man trekke utifra dette? At mennesker som har innordnet seg i samfunnet som det er i dag, og som kan regnes som lovlydige borgere skal dø? At alle sofistikerte og intellektuelle borgere av høyere klasse skal skytes fordi de fungerer som et begrensende maktorgan? Det skuffer meg hvor ofte anarkister utroper total frihet som det ultimate, men som oftest driter seg ut idioten som tagget dette på skolen.
Anarkister tar det som en selvfølge at man kan innføre anarkisme like lett som en ny lov kan oppføres i regjeringen. De tar ikke i betraktning de sosiale konsekvensene dette vil ha, og heller ikke hvordan mennesket ville oppført seg på bakgrunn av dets naturlige innstinkter og tenkesett. Jeg orker rett og slett ikke å skrive en skrive en langt innlegg på hvor usannynlig, men spennende form for samfunn dette kunne vært, så jeg refererer bare til et tidlig utkast av en Ex-Phil oppgave jeg skrev for en stund siden (se vedlegg). Her har dere et kjapt sammendrag av tre filosofer, Hobbes, Locke og Rousseu som hver diskuterte menneskets innordning av samfunnet og hvorfor det er så nødvendig. Filosofene er fortsatt viktige i vår samtid, og sannsynligvis bedre dannet til å føre denne diskusjonen enn noen av oss noengang vil bli. Samfunnsvitenskapelige fag bruker også andre ord for friheten og "statstvangen" så mye omtalt her, men de kommer dere kjapt inn i.
Teksten gir ikke noe endelig svar på hvorfor anarkisme ikke fungerer, men kan gi andre perspektiver på hvorfor den ikke har oppstått i det hele tatt, grunnet menneskets naturlige forfølgelse av orden og sosial samarbeid.
Så til besvarelse av et par spørsmål satt i diskusjonen:
Mange av de personene som idag identifiseres som anarkister, eller bærere av anarkiste tanker og filosofier, er historiske personer som fks. Sokrates til og med Ghandi..
Jeg reagerer først på bruken av filosofen Sokrates i Potricks innlegg, da du beskriver ham som en anarkist. Det er da helt på bærtur, da han var langt fra anarkistisk. Han var en filosof, med et talent for emnet, og en enorm selvinnsikt. Selv om han lekte med tanken om at det individuelle mennesket er det viktigste, betyr det ikke at han var enig i komplett frihet fra samfunnet. Du må også ta til betraktning at diskusjonstimene hans tok del i et organisert samfunn, hvor deltagerne opererte i formene rundt tese, anti-tese er lik syntese. De kom fram ved hjelp av diskusjon regelsatt til tanker og ordbruk, ellers kunne dette fort endt i vold og blodbad dersom en av de deltagende hadde andre tanker rundt dette å drepe folk som var uenige med ham.
Du kan heller ikke si at han var anarkist kun fordi han nektet i å ha forkullet ungdommens sinn, da han godtok å ta giftbegeret i tråd med samfunnets normer. Han kunne rømt, han kunne drept, men så det for godt i å nedlate seg til det.
Tanken er at vi mennesker har rotet oss langt unna naturlige tilstander, og at dette nødvendigvis medfører problemer. Angst, depresjoner, stress osv. er Norges nye folkesykdommer, og hvorfor? Vi er jo verdens beste land og bo i?..
Tanken om at vi har rotet oss vekk fra naturtilstanden er riktig, da dette er en naturlig del av vårt levesett. Vår intelligens tillater oss ikke å være på dette stadiet, ikke med den økende populasjonen og utnyttelse av naturen rundt. Vi er for intelligente for oss selv kan man si. Selv Rousseu innså at dette var en nødvendighet, og vil du se hans løsning på problemet kan du titte på sammendraget jeg nevnte tidligere. Selv ikke denne gir et hint om anarkisme, heller kommunisme, da han vet at det umulig å vende tilbake til naturtilstanden.
Fordi vi har en økende spesialisering i ulike emner, blant annet psykologi, sier det seg selv at vi skaper problemer som tidligere ikke har finnes. Men de er også et bevis på et generelt bedre liv. Heller en nabo med schizofreni enn raketter i taket fra Gaza-stripen. Jeg kan ikke akkurat se for meg at du kommer til å lide av mindre angst og stress, i vente på at beste og første dritsekk skal sparke inn døra di, slå deg ned og rane deg i ditt eget hus. Ustraffet fordi han ikke ønsker å godta de få "normene" som visstnok anarkismen skal følge. Det går til helvete uansett, og dermed bygger vi opp for et organ som kan sanskjonere slik oppførsel.
Jeg ser for seg et lite anarkistisk samfunn, som kanskje er det mest reelle for alle og forestille seg, hvor en liten gruppe lever av det naturen kan gi, og bidrar til felleskapet av nødvendighet...
At anarkisme finnes i små samfunn kan jo godtas, de fleste samfunn startet dette som en grunnpilar for videre utvikling. Mennesket godtar da naturloven med de fire grunnleggende frihetene. Men når vi kommer til det stadiet hvor de små samfunnene enten har valget å migrere sammen, eller å føre en blodig krig over de felles naturressursene, hva gjør man da? Sett i betraktning at de migrerer, hvordan skal de fortsette å fungere som det lille samfunnet de var? Det skaper flere spesialiseringer i arbeidsoppgaver, og dermed blir et modere felleskap utviklet med det påfølgende byråkratiet.
Så Potricks direkte spørsmål:
For å nevne noen ting jeg som anarkist finner merkelig med samfunnet:..
1) Du er da vitterlig fri til å hvor du vil. Om du vil inn på andres eiedom, kommer du inn på eiendomsfriheten, noe du uansett vil støte på i anarkismen. Gå til Nordpolen for min del, ingen vil stoppe deg. Gå til Sverige, og ingen vil stoppe deg. Vil du bruke bil eller fly, må du betale, et rent eksempel på bytte av tjenester og kapitalisme.
2) Hvorfor gjenta feil som historien allerede har visst går galt? Hva er poenget med å sprenge fingrene dine, når andre verdenskrig visste at dette rettet mot andre kan skade dem fatalt, eller antallet barn som er blitt handikappet pågrunn av feil bruk av raketter?
3) Fordi du tar del av samfunnet gjennom samfunnskontrakten, og gjør deg enig med samfunnets regler. Er du ikke enig, stikk! Hvorfor ellers skal folk følge regler om ikke du gjør det?
4) En leder i samfunnet, spesielt vårt er både utnevnt av et demokratisk flervalg, og er sannsynligvis også best egnet til å lede det. Du hadde blitt redd for alle valgene en representativ leder må ta over sitt folk. Om du tenker på kongen vår, så er han et resultat av en kultur og tradisjon som har gjort oss til et av verdens beste land, men heller uten nevneverdig makt.
5) Denne her tror jeg du har fått servert av en fanatiker, da spørsmålet ikke virker særlig logisk. Du er ikke nødt til å tro på noe utover det rent fysiske. Du har da alltid et valg, drepe eller ikke drepe. Se det på det som en astronaut i rommet. Hvis du ikke foretar deg noe blir du flyvende fra retningen du kom fra. Kaster du hammer i beltet i motsatt retning, vil den samme kraften du kastet med, gjengitt på deg selv.
Hvorfor skal jeg håpe på et middelmådig og sårbart system som systematisk diskriminerer og utestenger, utpeker mennesker som svakerestillte og frarøver deres resurser for sine verdier, når jeg faktisk kan tro, og håpe, at en dag vil vi løfte oss fra denne onde sirkelen som materialsime, industrialisme, kapatilsme og stat har kastet oss inn i, og at vi faktisk vil få det til...
Hvordan i alle dager kan du påstå at staten diskriminerer og undertrykker befolkningen? Jeg tror du tenker på Zimbabwe. Selvfølgelig har du avisoverskrifter med fine titler som "Etterlatt til å dø i parken, fordi han pisset på bilen", "Nektes kjøp av bolig grunnet pakistansk opprinnelse" osv osv.. Disse er en form for manipulering som skal hjelpe til på salget, et helt legitimt triks i jakten på penger og suksess for det enkelte forlag. Men er da faen ikke uten grunn at folk kommer hit for å leve et bedre liv. De aller, aller fleste kommer seg inn i det norske samfunn knirkefritt, med fri tilgang til arbeidslivet(sett ens arbeidskvalifikasjoner), boligmarkedet og helsesystemet. Jeg har bodd i et kollektiv det siste året, med hele 10 personer. Jeg var den eneste studenten blant en gjeng palestinere, marrokanere, braziliansere, svensker, en afghaner og to indere. Selv var jeg den ansvarlige ovenfor kollektivet til huseier, og fikk ansvar for å holde orden i huset. Ikke at det var særlig lett, selv det om bare var ti stykker. Uansett, alle fikk jobb i tiden de bodde der, trygd og helsetjenester, og så ut til å trives i forhold til de dystre livshistoriene de fortalte meg tidligere.
Anarkisme likestiller jeg med religion. Det er et spennende tankeeksperiment, med idealsyn på hvorfor og hvordan vi skal oppføre oss. Men det er ikke regjerende i praksis, og forblir dermed bare en tanke. Mennesket trenger, for å gjengi Skambank, alltid noe å tro på, være det en leder i form av gud, eller en livsstil i total frihet. Spør enhver oppegående student som i det minste har tatt ex-phil, og du vil få til svar at dette ikke er mulig. Jeg er så lei av idioter som tror det er gjennomførbart, det ideele og beste. Det funker ikke, mennesket er ondt. Les historie, les filosofi eller biologi og det samme svaret vil dukke opp igjen og igjen. Mennesket er ikke skapt til å leve i et individuelt samfunn, og sannsynligvis vil vi heller aldri bli det.