Som liten var jeg kunnskapstørst, og alt som var av typen "underholdende men lærerikt" var en sikker innertier for meg. Min mor hadde derfor gitt meg et abonnement på samlekonseptet "Monsters", som basically var en perm man fylte inn med sider man fikk tilsendt i posten. Disse omhandlet alt fra eksisterende merkelige skapninger, til utdødde og mytiske monstre. En av disse som spesielt skremte meg var et mytisk vesen kalt Wendigo. I strøket hvor jeg bodde (og fortsatt bor) er det en del trær, og man må ofte ta diverse skogsstier for å komme seg kjapt fra A til B. Det var i perioder hvor jeg gikk disse alene fantasien min begynte å kverne for fullt. Jeg husker spesielt en episode:

Jeg skulle hjem fra en venn, klokka var mellom 20-21, det var høst og det var akkurat passe creepy mørke ute. Husker jeg rett var jeg vel en ni eller ti år da dette skjedde. Jeg bestemte meg for å gå over den lokale akebakken, siden dette ville spare meg rundt 10-15 minutter med gåtid. Oppå toppen av denne bakken er det en liten skog, og i det jeg går forbi denne kicker min lunefulle fantasi inn. Jeg så nemlig noe som rørte seg der, og jo mer jeg tenkte over det, jo mer så jeg bevegelser der oppe blant trærne. Dette var i mitt hode helt opplagt en wendigo, og siden jeg ville beholde sjelen min og komme hjem til kvelds, begynner jeg å løpe som faen, og holder inne ropene for ikke å tiltrekke meg oppmerksomhet fra monsteret.

Jeg rakk ikke å løpe langt før jeg kommer til det punktet hvor bakken begynner å bli bratt, jeg faceplanter og ruller ned hele dritten. Nå har det seg slik at jeg bor bare 100 meter unna denne bakken, og i det jeg kommer meg til opplyst bilvei ser jeg at klærne mine er ødelagte, jeg er gropskitten, og det går opp for meg at jeg nettopp må ha sett ut som en total idiot der jeg får panikk og løper fra min egen fantasi.
Jeg liker fortsatt ikke det stedet om natta.