mentalmelt:

kjenner meg igjen i situasjonen din, om ikke innenfor rusmidler så innenfor andre områder.

jeg er en person som bestandig var "nerden" og var outcast på skolen. venner visste jeg ikke hva var før jeg ble 19-20.
jeg trodde selvsagt jeg hadde venner før den tid, men jeg ser nå at det bare var personer å være sammen med, overfladisk, uten at noen følelsesmessig-ryggrad lå bak forholdene.

jeg var flink på skolen i begynnelsen, men på ungdomsskolen når mobbing ble en del av hverdagen, stupte karakterene til godt under snittet.
endte opp med å få fagbrev der jeg besto som en av 4% som fikk topp-karakterer i landet, noe jeg var fornøyd med.

bilmiljøet ble en stor del av livet mitt, hovedsaklig gatebil og undergrunnen det medbrakte.
politi ble en hverdagslig sak, og idioti-kjøring lige så.

etter vi ble mer voksne, og etter å ha mistet førerkortet flere ganger, forholdt vi oss mer og mer til lovlig kjøring på bane.

forholdet jeg fikk til vennene mine i denne perioden, er noe jeg aldri har hatt før, og det vil nok følge meg resten av livet.
vi er totalt "opposites" i gjengen, men det er det som sveiser oss så godt sammen, da vi har respekt for hverandre uansett hva man velger å gjøre.

mitt forhold til rusmidler har det siste året blitt nærmere, og jeg har gått mer og mer bort fra alkohol, og interessen for hallusinogener har økt parallellt med nedtrappingen av alkohol.
interessen for bøker har steget, og jeg klarer nå å fokusere på lesingen med litt øvelse.

jeg har slitt en stund med å fokusere kreativitet, energi og lære-evnen, og går til psykolog pga. det.
kall det "over-kreativitet" om du vil. kall det en naturlig form for van gogh-galskap, og det sier jeg ikke for å virke ovenpå, men det er eneste personen/lidenskapen jeg klarer å sammenligne det med.

tilbake til sporet, narkotika som heroin, kokain eller annet RUSmiddel (jeg sier rusmiddel da jeg ikke føler hallusinogener gir deg en rus, men mer en opplevelse) interesserer meg ikke, overhodet.

problemet er at vennene mine ikke har noen erfaring eller kunnskap om narkotiske stoffer, og helt ærlig så ønsker jeg ikke bringe det inn i vennskapet heller.
ikke fordi jeg skjemmes over det, eller fordi jeg ønsker å skjule det, men jeg vet ikke om de er sterke psykisk nok til å skille mellom de forskjellige tingene, og å holde "eksperimenterinen" under kontroll og være helt bevisst på hva de gjør og bruker.

jeg kjenner jeg savner noen å dele erfaringer med, det er faktisk blitt et savn i det siste, da det er ting jeg ikke gjør før jeg har noen som passer på meg.
interessen øker derimot, jeg har lest halve den o' store DMT boken av Strassman på et par dager, så hva fremtiden bringer vet jeg ikke.

eneste utløp for spørsmål eller erfaringer er nFF, og det er jeg takknemlig for.

ble mye svada i denne posten, men jeg velger å poste den istedet for å slette alt og lukke vinduet som jeg vanligvis gjør.

jeg ser ikke helt hvor han fraskriver seg noe ansvar?
om du skal komme med slike påstander, kom med begrunnelser i tillegg eller la være å svare.
slik innlegget ditt står nå ser det ut til at en random 15åring har vært innom og klampret på tastaturet.