Dette behøver du ikke grunne mer på, Sparkey. Alle religioner jeg vet om, har vært under stadig forandring. Mer eller mindre hurtige, mer eller mindre dyptgripende.

Når det gjelder Kristendommen, så fant den til nå største omkalfatringen sted på kirkemøtet i Nikea i år 325. 1/3 av skriftene ble tatt ut av den daværende Bibelen, bl. a. fordi de fremmet Gnostikernes syn, en tilnærmingmåte for å oppnå kontakt med det immaterielle/oversanselige (les: Gud) som disse igjen hadde arvet fra Platon og Sokrates og disse to igjen kan hende fra Buddha, handelsveiene lå åpne mot øst, og Buddha igjen fra yogier; nemlig at egen erfaring av evig sannhet, dvs. direkte og ekte gudskontakt kun oppnås gjennom innoverskuen i seg selv. Jfr. Jesu ord, hadde han det fra de to nevnte grekerne eller kan hende fra et opphold i India?, hvem vet: ”Himmelens rike er inne i Eder.” Denne setningen overlevet faktisk kirkemøtet.

Etter dette har du et knippe konsiler med stadige nye forandringer av den kristne religionen, skillet gresk/ortodoks og romersk/ortodoks og Martin Luther og Protestantismen og denne som flises opp i ulike frikirker og fraksjoner...

Hvorfor ble det gjort som det ble gjort på kirkemøtet i Nikea? Jo, keiser Konstantin den store hadde samlet øst- og vestromerriket ved krigsmakt. Han ønsket nå bygge en maktkonsentrasjon, en statsbærende kirke og dette kunne ikke skje ved at enkeltindivider (les:mystikere) satt hver for seg på sin tue og skuet innover og etter hvert kan hende erfarte noe de tolket som kontakt med altets innerste vesen/Gud. Man måtte ha en folkemasse under en kirkes dogmer. Basta. Ren maktpolitikk.

Tilsvarende for andre religioner. Mennesket er i så måte seg selv likt uansett tid og sted.