Jeg hadde en ganske intens samtale/diskusjon med en kristen mann på arbeid for noen uker siden. Han tror ikke på evolusjon (det at mennesket stammer fra apene osv). Han tror ikke at dinosaurer har eksistert, og at skjelettene er konstruert av ikke-troende for å så tvil om guds skapekraft osv osv. Ganske far out i mine øyne isåfall.

Han sa også at fødelstallene går ned i Norge fordi mennesket har fordervet seg selv med abort, prevansjon osv osv.
Jeg kom med motargumentet med at storfamilien har hatt sin æra i Norge, å det er ikke alle som vil ha 7 barn, rett og slett pga at behovet ikke er der. En trenger ikke å være presse ut en minibuss med barn, for å sikre sin egen alderdom pga velferdsstaten (som egeluf sier). Storfamilien ble vell svekket ved den industrielle revolusjon.
Han trakk videre med at fordervingen av samfunnet startet ved den industrielle revolusjon og at evolusjonsteorien fikk sitt fotfeste i denne tiden p.g.a ondsinnede vitenskapsmenn osv.

Jeg ble ganske paff, fyren er veldig smart, dannet med med mastergrad osv. Jeg skjønner bare ikke hvordan han kan prestere å ha en sånn tro.

Jeg skulle prøve å komme meg ut av diskusjonen med å si at jeg var ateist, at jeg ikke trodde på noen gud. Han sier da at jeg er min egen gud og at jeg er en selvsentrert egoist, og at det var min plikt som en døpt nordmann å leve etter budene osv.

Her begynner diskusjonen å bli litt amper, og jeg følte meg utilpass. Såpass utilpass at jeg bare gikk der ifra. Når jeg gikk der ifra sier karen at han skal be for meg, og at jeg finner den rette vei her i livet. Nå føler jeg at det nesten er som en samisk sjaman som har ganet meg. hehe

Blir bare litt opprørt over uvitenheten og arrogansen til slike ekstremt kristne.
Kansje litt offtopic, men jeg måtte bare fortelle.