Tetriss
21. februar 2009, 22:48
Tripprapport jeg skrev for meg selv for en del månder siden, tenkte jeg kunne poste den. Rulla ca 0,05-0,15g med Salvia x15.
Endelig var vi framme. Alex hadde hentet Eddie og meg i Kvinesdal, fra hvor vi kjørte opp til Matt i Flekkefjord. Etter en liten kjøretur finner vi oss inne i stua av huset til faren. Meg, Alex, Matt og Eddie. Vi hadde ventet lenge på dette. Bare noen dager før hadde hadde jeg fått Salvia Divinorum i posten. 10 gram med x15 extract.
Nå, tilbake til stua. Både Alex og Matt ville ikke gå først, så jeg og Eddie kasja (stein/saks/papir) om hvem som skulle gå først. Jeg vant. Vi fant fram vannpipa, tok en medium dose oppi bolen. Vi beveget oss ut på verandan, og fyrte. Jeg trakk først en veldig stor en, så etter rundt 10 sec senere en liten. Jeg greide bare og komme meg 2-3 meter inn tilbake i stua før jeg bare la meg ned på gulvet. De første minuttene gikk det febrilske tanker "Hold røyken inne", "Du må holde røyken for at det skal funke". Jeg ble sykelig opptatt av å holde røyken inne, i noe som for meg følte som timer. Dette skjedde på T:01.30 såvidt jeg kan huske. Etter at røyken kom ut, fikk jeg en utrolig paranoia. Jeg visste at jeg trippa fremdeles. Men jeg følte at jeg trippa feil, at jeg hadde ødelagt noe. "Effekten virka ikke som den skulle.", "Jeg dummer meg ut ovenfor de andre". De tankene fløyt rundt i hodet mitt. Men så begynnte de virkelig effektene av Saliva å komme.
Jeg var en del av en familie. Jeg fantes i en annen dimisjon, som hvis man skal finne noen parareller i vår verden, ville det ha vært steinalderen. De som har spillt Spore, på Tribal delen, sånn så min verden ut. Jeg hadde de samme fargene, var utrolig likt. Nå, i denne verden var jeg og 2 andre i en stråhytte. Vi drev å røyket noe, jeg er ikke sikker, men vil tro det var Salvia vi røykte der og. jeg røyker utfra en lang pipe, sånne fredspiper som Indiandere alltid skal bruke. Etter å ha tatt et trekk, ligger jeg på gulvet i stråhytta. Det åpner seg en dimisjonsport fra vår verden. Jeg blir dratt gjennom noe som føltes svak som et svart hull.
Jeg befant meg i et labrotorie. Alt med unntak av de 3 forskerne (De jeg trippa med), var grått. Veggene, lyset, alt var nyanser av grått. I en cone på rundt 90-120 grader, der jeg hadde oppmerksomheten min, det var alt som fantes i verden. Alt som var utenfor conen, eksisterte ikke.
Rommet jeg var i var lagt av betong. Jeg var i en fordypning av byggningen. Et hull, veggene var ca 3-4 meter høye. På toppen så var det et gjerde. Det var 2 stykker nede i hullet med meg, Eddie og Matt. Alex stod oppe med gjerdet. I virkligheten satt de på sofa, og Alex var oppe på kjøkkenet, som her var i en annen etasje og som så utover stua. Alex, Eddie og Matt var alle vitenskapsmenn som hadde klona meg, samtidig som de hadde dratt meg utfra dimnasjonen min. De gransket hva skapningen deres gjorde. Jeg følte meg som et dyr i dyrehagen. Innefanget. Mot Eddie hadde jeg litt motvilje, likte han ikke så mye. Matt var ok, han fantes nesten ikke for meg. Alex derimmot, som var oppe med gjerdet og så ned på meg. Jeg var redd for han, jeg følte at han var en ond, utrolig slem person.
Mens jeg var i betong gropa og ble undersøkt. Var jeg halveis menneske, og halveis kalkun. De 2 delene "slåss" mot hverandre hele tia, ene øyeblikket var jeg mest kalkun, andre mest menneske. Det hadde ingen innvirking på tankegang, bare hvordan jeg fysisk så ut. Virklighetsbildet mitt i den siste scene forandert seg hele tia mellom laborotoriet og virklighete. Men selv når jeg var i virkligheten hadde jeg samma avsky for Alex.
Denne opplevelsen kan jeg ikke si når jeg følte, kan ha vært på slutten, kan ha vært underveis. Ikke vet jeg.
Jeg befant meg i intet. Intet bestod av et helt mørkt "sted". Intet hadde en topp, denne toppen var en strek. Var ikke mulig å se den, men jeg viste den var der. Nå, jeg var en del av denne streken. Jeg lå krøpet sammen i fetal position, med magen vendt innover i streken. Altså ryggen min var vendt "nedover". Hele ryggen og beina mine var mørkt som resten av intet. Men så plutselig begynner jeg og bøye meg ut. Beina mine er fremdeles festet til streken, mens resten av kroppen bøyer seg ut. Tenk deg en L, der I var hode og mage, og _ var beina mine. Nå tenk deg dette oppned, så beina mine er i taket, og kroppen henger i fritt luft. Ryggen min er fremdeles mørk som restet av intet, men ansiketet mitt, og alt på framsiden min lyser kritt hvite. Der jeg lå før, åpner det seg et hull, og det kommer det samme livsgiende lyset som kommer fra framsiden av kroppen min, bare mange ganger sterkere. Mens jeg hang der, faller det små miniatyrer av meg, ut på framsiden av meg, og nedover i intet. Sånn nærmeste jeg kan komme med en sammenligning over hvordan dette så ut, er i Ringens Herre, i Bara-Dum når Gandalf slåss med ballorgen i filmen. Og scenen der de faller over den store sjøen. Lyset som kom fra meg var det som ga liv til universet.
Endelig var vi framme. Alex hadde hentet Eddie og meg i Kvinesdal, fra hvor vi kjørte opp til Matt i Flekkefjord. Etter en liten kjøretur finner vi oss inne i stua av huset til faren. Meg, Alex, Matt og Eddie. Vi hadde ventet lenge på dette. Bare noen dager før hadde hadde jeg fått Salvia Divinorum i posten. 10 gram med x15 extract.
Nå, tilbake til stua. Både Alex og Matt ville ikke gå først, så jeg og Eddie kasja (stein/saks/papir) om hvem som skulle gå først. Jeg vant. Vi fant fram vannpipa, tok en medium dose oppi bolen. Vi beveget oss ut på verandan, og fyrte. Jeg trakk først en veldig stor en, så etter rundt 10 sec senere en liten. Jeg greide bare og komme meg 2-3 meter inn tilbake i stua før jeg bare la meg ned på gulvet. De første minuttene gikk det febrilske tanker "Hold røyken inne", "Du må holde røyken for at det skal funke". Jeg ble sykelig opptatt av å holde røyken inne, i noe som for meg følte som timer. Dette skjedde på T:01.30 såvidt jeg kan huske. Etter at røyken kom ut, fikk jeg en utrolig paranoia. Jeg visste at jeg trippa fremdeles. Men jeg følte at jeg trippa feil, at jeg hadde ødelagt noe. "Effekten virka ikke som den skulle.", "Jeg dummer meg ut ovenfor de andre". De tankene fløyt rundt i hodet mitt. Men så begynnte de virkelig effektene av Saliva å komme.
Jeg var en del av en familie. Jeg fantes i en annen dimisjon, som hvis man skal finne noen parareller i vår verden, ville det ha vært steinalderen. De som har spillt Spore, på Tribal delen, sånn så min verden ut. Jeg hadde de samme fargene, var utrolig likt. Nå, i denne verden var jeg og 2 andre i en stråhytte. Vi drev å røyket noe, jeg er ikke sikker, men vil tro det var Salvia vi røykte der og. jeg røyker utfra en lang pipe, sånne fredspiper som Indiandere alltid skal bruke. Etter å ha tatt et trekk, ligger jeg på gulvet i stråhytta. Det åpner seg en dimisjonsport fra vår verden. Jeg blir dratt gjennom noe som føltes svak som et svart hull.
Jeg befant meg i et labrotorie. Alt med unntak av de 3 forskerne (De jeg trippa med), var grått. Veggene, lyset, alt var nyanser av grått. I en cone på rundt 90-120 grader, der jeg hadde oppmerksomheten min, det var alt som fantes i verden. Alt som var utenfor conen, eksisterte ikke.
Rommet jeg var i var lagt av betong. Jeg var i en fordypning av byggningen. Et hull, veggene var ca 3-4 meter høye. På toppen så var det et gjerde. Det var 2 stykker nede i hullet med meg, Eddie og Matt. Alex stod oppe med gjerdet. I virkligheten satt de på sofa, og Alex var oppe på kjøkkenet, som her var i en annen etasje og som så utover stua. Alex, Eddie og Matt var alle vitenskapsmenn som hadde klona meg, samtidig som de hadde dratt meg utfra dimnasjonen min. De gransket hva skapningen deres gjorde. Jeg følte meg som et dyr i dyrehagen. Innefanget. Mot Eddie hadde jeg litt motvilje, likte han ikke så mye. Matt var ok, han fantes nesten ikke for meg. Alex derimmot, som var oppe med gjerdet og så ned på meg. Jeg var redd for han, jeg følte at han var en ond, utrolig slem person.
Mens jeg var i betong gropa og ble undersøkt. Var jeg halveis menneske, og halveis kalkun. De 2 delene "slåss" mot hverandre hele tia, ene øyeblikket var jeg mest kalkun, andre mest menneske. Det hadde ingen innvirking på tankegang, bare hvordan jeg fysisk så ut. Virklighetsbildet mitt i den siste scene forandert seg hele tia mellom laborotoriet og virklighete. Men selv når jeg var i virkligheten hadde jeg samma avsky for Alex.
Denne opplevelsen kan jeg ikke si når jeg følte, kan ha vært på slutten, kan ha vært underveis. Ikke vet jeg.
Jeg befant meg i intet. Intet bestod av et helt mørkt "sted". Intet hadde en topp, denne toppen var en strek. Var ikke mulig å se den, men jeg viste den var der. Nå, jeg var en del av denne streken. Jeg lå krøpet sammen i fetal position, med magen vendt innover i streken. Altså ryggen min var vendt "nedover". Hele ryggen og beina mine var mørkt som resten av intet. Men så plutselig begynner jeg og bøye meg ut. Beina mine er fremdeles festet til streken, mens resten av kroppen bøyer seg ut. Tenk deg en L, der I var hode og mage, og _ var beina mine. Nå tenk deg dette oppned, så beina mine er i taket, og kroppen henger i fritt luft. Ryggen min er fremdeles mørk som restet av intet, men ansiketet mitt, og alt på framsiden min lyser kritt hvite. Der jeg lå før, åpner det seg et hull, og det kommer det samme livsgiende lyset som kommer fra framsiden av kroppen min, bare mange ganger sterkere. Mens jeg hang der, faller det små miniatyrer av meg, ut på framsiden av meg, og nedover i intet. Sånn nærmeste jeg kan komme med en sammenligning over hvordan dette så ut, er i Ringens Herre, i Bara-Dum når Gandalf slåss med ballorgen i filmen. Og scenen der de faller over den store sjøen. Lyset som kom fra meg var det som ga liv til universet.